kommer i 2021:

lIV BANGSUND & tROMSØ fOLKEKJØKKEN

Tromsø Folkekjøkken ved Liv Bangsund forvalter det norske kunstfelts tyngste kunnskapsbank på tematikken matsvinn, gjennom flerårig erfaring og aktivitet. 

Gjennom et sosialt kunstprosjekt som utvikles etter workshop modell, ønsker konstellasjonen Tromsø Folkekjøkken/Rjukan Solarpunk Academy gjennom kunstfeltets friske tilnærming å sette søkelys på Matsvinn-problematikk - og mulige løsninger. Bangsund vil utover dette bruke våre fasiliteter til et lengre arbeidsopphold som resulterer i utstilling, og kontekstualiserer Folkekjøkkenet oppimot helhetlig kunstnerskap.

Liv Bangsund og Tromsø Folkekjøkken har siden 2014 skapt sosiale happening, stedspesifikt utviklet for kontekster som Lofoten Internasjonale Kunstfestival, Greenlight District Festival, Barents Spetakkel og Levende Lokaler, Tromsø m.fl,- samt rutinemessig hjemme i Tromsø – hvor folk møtes for å lage og spise mat, donert fra supermarkeder p.g av utløpsdato.

Slik beskriver hun et typisk folkekjøkken: 

`` Vi starter ved at vi en uke før arrangementet publiserer arrangementet på Facebook. Dagen for arrangementet henter og sorterer vi mat som skal kastes fra et eller flere supermarkeder. . Folkekjøkkenet er i hovedsak et vegetar konsept fordi vi, på grunn av farlige bakterier, er forsiktige med å bruke fisk og kjøtt som er gått ut på dato. Når publikum ankommer ber vi dem lage en eller flere retter av det de finner i kassene med mat som er gått ut på dato. Når maten er ferdig laget lager vi et stort bord hvor alle kan sitte sammen å spise. Fordi vi ikke vet hvilken mat vi får og heller ikke hvor mange som vil delta i matlaginga blir det mange nye smaker og retter vi serverer. På enkelte Folkekjøkken har vi visning av film, en konsert eller et foredrag tilpasset vårt konsept. Etter maten er spist er det tid for felles oppvask. Vårt publikum har til nå i hovedsak bestått av internasjonale studenter bosatte i Tromsø, i det siste året har vi hatt mange deltagere fra kunstmiljøet i Tromsø, arkitekter, turistguider og Tromsøbeboere som er interesserte i byutvikling. Folkekjøkkenet er blitt mer og mer populært som møteplass og vi har hatt folkekjøkken hvor folk har måttet snu å døra på grunn av for liten plass i lokalet.``

Tekst om Tromsø Folkekjøkken,  Lofoten International Arts Festival 2017,

Kate Sutton

ArtReview International: 

`` The true social centerpieces of the opening weekend were the communal lunches, prepared by People’s Kitchen Henningsvær, an offshoot of the eponymous Tromsø initiative. The meals were prepared exclusively with surplus or expired foodstuffs from the grocery stores in neighboring Kabelvåg. I had first encountered dumpster-diving a decade ago while studying in the Bay Area, and, I admit, the concept still left me queasy. At the time, the practice was something of a shibboleth for a certain set of co-op kids, mostly East Coast scions for whom the reclaimed cheese plate offered entre to a world of communal showers, conspicuously dirty sweaters, and polyamorousentanglements with lavender-dreaded white girls.

The People’s Kitchen Tromsø founder, Liv Bangsund, quickly dispensed with this stereotype. Warm and slightly maternal, she has a way of speaking that makes you feel like she’s about to give you a cookie. The idea had originally rooted as part of her MA in art and sustainability, but Bangsund wanted to push it further, outside the art world and into partnerships with local environmentalists. For People’s Kitchen Henningsvær, this meant reaching out to groups such as the Lofoten wing of Framtiden i våre hender (The Future in Our Hands), an Oslo-based environmental advocacy group. “Lofoten is full of people who come to surf, to climb, to be with nature,” Bangsund told me. “These are people who tend to be interested in climate change, who reject capitalism and collect surplus food.” She paused, then added: “But really I got the idea from South Hackney.”

The People’s Kitchen Henningsvær set up shop in the town’s Festiviteten, inviting all who were interested to pitch in with cooking and cleaning. The extravagant Saturday lunch was met in kind by a swell of underfed art students and curious onlookers. By the time Warsza, Nataša Petrešin-Bachelez, and I had made it through the line, little was left but cauliflower soup and potato chips. Across the table, Van Dingenen caught my eye: “We should have brought some seaweed.”

Sunday afternoon, I tried my luck once more at the communal table, comforted with the breakfast-buffet nectarine tucked into my tote bag. The art students had all left that morning, filing out of town in a backpacked progression along the main road. (“It’s like watching the last day of Glastonbury,” writer Harry Thorne remarked.) An eye-popping spread greeted me at Festiviteten, with full platters of colorfulsalads, meatballs, fried fishcakes, apple crumble, and crepes, with two kinds of sauces: chocolate and “other.” It was an embarrassment of riches. Debating the ethics of going back for seconds, I recalled a line from Linder’s libretto: “And you ask why the future cannot be tasted? Cause to blink in the present has left more wasted.”