RJUKAN SENTER FOR SAMTIDSKUNST

 Solspeilet på Rjukan har siden det sto klart i 2013, generert mer oppmerksomhet internasjonalt enn all annen norsk samtidskunst produsert i tidsrommet det har eksistert. Solspeilet på Rjukan er også verdens eneste samtidskunstprosjekt som er på vei inn på Unesco sin verdensarv liste, og det eneste KORO-prosjektet som har hatt NASA på befaring. NASA kom for å lære om datasystemene som styrer speilene,-som følger solens baner over Rjukan. 

Etter at religiøse motiver mistet sin posisjon i det vi kjenner som kunsthistoriens strømninger, kan man argumentere for at sola, den livgivende kraften vi har alt å takke for, burde være blant de aller viktigste motivene – eller kanskje det aller viktigste motivet, menneskene lager kunst om. 

Allikevel er det ikke så ofte store ambisiøse kunstprosjekter om sola dukker opp på samtidskunsfeltet. I internasjonal samtidig sammenheng har man Olafur Eliassons ``Weather Project`` på Tate fra 2003, og James Turrells ``skyscape`-installasjoner. I norsk sammenheng må man kanskje tilbake til Munchs monumentale veggmaleri i Universitetets Aula for å finne stor sol-kunst? Inntil en kunstner på Rjukan like etter millennie-skiftet satte i gang en møysommelig og grundig prosess for å realisere en idè like gammel som byen selv: å sette opp et solspeil over skyggedalen.

Den folkelige turistattraksjonen Solspeilet er også konseptkunst på høyt nivå.

 

Solspeilet sprenger altså alle grenser for hva som er normalt for norsk samtidskunst, og all samtidskunst som kommer til Rjukan etter 2013 vil bli sett i lys av Solspeilet. 

Når vi i løpet av 2021 begynner planlegging og programmering av utstillinger på RJUKAN SENTER FOR SAMTIDSKUNST, vil det unike solspeilprosjektet - som vokste frem i til tider turbulent samarbeid mellom Martin Andersen og Tinn Kommune, litt etter litt bli tydelig forankret der det hører hjemme: i den absolutte fortropp av det internasjonale samtidskunstfelt. 

solspeilet-bjarte-fredheim_size-large_ed